Fruktkorg og dugnads-angst
18.03.2025
SKREVET AV: Hannah Kleiven
FOTO AV: Hannah Kleiven
Bygdetrollet i meg våkner opp denne søndagen i mars, klart til å ta på seg cowboystøvlene og ta 311-bussen til Stjørdal. Jeg har nemlig fått lov til å komme til Kimen Kulturhus og dekke Stein Torleif Bjella med band, noe som føles veldig som et full circle-øyeblikk. Stein Torleif Bjella var nemlig min første konsert noensinne. Da jeg var 11 år gammel, i ca. 2012, fikk jeg være med mor og far og deres venner til Banken i Lillehammer for en musikalsk hyggestund. Og siden dette har jeg vært die hard Bjella-fan, og gang på gang grini og skratta til hallingdølen sine tekster om folk og fjell.
Etter en busstur gjennom hagl, torden, regn og sol, tuslet jeg og mine kompanjonger i nysnø bort til Kimen Kulturhus. Kaldt og trått som det var, gledet jeg meg til å komme inn til varme viser. Jeg, fra Øyer kommune i Gudbrandsdalen, og min venn fra Farsund, var skjønt enige om at dette var hjemmekoselig. Jeg dro ned snittalderen betraktelig i 2012, og jeg dro ned snittalderen i kveld på Kimen Kulturhus, for da vi kom inn var det lett å se forskjellen på de som skulle se Spermageddon i sal 1 og de som skulle høre Mannen fra Ål. Begge leirene hadde lite hår, bare at den ene mistet og den andre fikk.
Etter å ha kjøpt plate og t-skjurtu satte vi oss ned og ventet tålmodig på å få komme inn. Bare på kulturhus kan du kjøpe kino-godis i form av kaffe og muffins eller Solo og pølse. Vi valgte å vente med å kjøpe noe til vi kom inn i amfiet og kunne spandere på oss en kald anmelderpils à la Dahls. På de to fremste radene kunne vi telle 12 grånende måner. Lyset dempes, månene forsvinner, og introduksjonsmusikken begynner. Ut kommer Bjella & kompani. Det er intet mindre enn 9 gitarer, en kontrabass, et gigant-trommesett, tre keyboards og ett glass vin på scenen.
Hver gang vi møtes, Bjella
“Du tok feil” fra 2016-plata Gode Liv åpner kvelden, etterfulgt av “Koden Knekt” fra Nysetmåne fra 2023, og det levnes ingen tvil om at dette blir en variert og helaftens versjon av Bjellas gromme katalog. Dette blir bekreftet da neste låt ut er fra årets hotteste program på TV-en, så vidt jeg har skjønt, nemlig Hver Gang Vi Møtes. En cover av Ina Wroldsens “How Deep Is Your Love”, sunget på halling. For jeg har funnet ut at Bjella har fått en ny fanskare på slep på den lange turneen sin, nemlig Hver Gang Vi Møtes-tilhengere. Personlig har jeg aldri sett på HGVM, for da jeg var liten sa mine foreldre, som var unge på 90-tallet og har ironi som morsmål, at hvis jeg satte på kanaler med reklame og "såpe-ræl", så kunne TV-en gå i lufta. Og det vil en jo ikke ha på samvittigheten.
Etter coveret stopper han opp for å prate litt med salen. Og forklarer oss med det største glimtet i øyet at han er smertelig klar over at mange har kommet fordi han «har blitt vist på fargefjernsyn» og at Carola var der. Det blir latter fra salen, og jeg føler meg som en del av HGVM 50+-flokken. Vi skratter med, alle som en, og jeg og hele salen føler oss velkomne til Bjellas varme og hjemmekoselige sett.
Høydepunktet gjennom konserten for meg var de nedpå låtene, de stille, harde, hjerteknusende låtene, der man får høre røsten til Bjella og intet mer. Og når bandet fyrer på blir det nesten vondt å ha en så komfortabel sitteplass, og man skulle ønske man hadde et dansegulv under beina på et bygdehus i Auggedalen. “Heidersmenn” sitter igjen som et absolutt høydepunkt. Det var Dylan i Stjørdal, Townes Van Zandt i Trøndelag, Guy Clark for Norge. Når Geir Sundstøl pusta igang munnspillet mot slutten av låta kan jeg ikke ha vært den eneste som felte en liten tåre, og det trodde jeg ikke skulle skje før “Liten ball” eventuelt ble spilt. Det var nostalgisk og godt for sjel og sinn, og noe man kun får av å dra på konsert og høre live. Lydmannen skal også ha kudos for det, for slik lyd er det lenge siden jeg har vært borti. Voksen konsert i kulturhus, ordna forhold – det er slik det skal være.
Innimellom slaga er det mye nikk til HGVM og Carola, noe som er artig, fordi Bjella er, vel, Bjella – og kunne sjarmert både en stein og en pinne. Vi får også vite at Carola hadde med seg 11 kofferter, og at det var mye kø på sminkerommet. Jeg får vel betale for det TV2-abonnementet da…
Låt etter låt imponerer Bjella med ingen ringere enn multikunstner, haldenser og opphavet til "Gaear Grimsrud" i Fargo-filmen fra 1996, Geir Sundstøl, på sin høyre side, samt Eirik Øien på bass, Kenneth Kapstad på trommer og David Wallumrød på tangenter. Med andre ord, en ekstremt talentfull gjeng musikere. Det er musikkglede og småprat, og man ser at dette er drømmen. Og det smitter over til salen. Musikken er seriøs som den er lett, og tunge melodier flyter over i svingende gitarsoloer. Det er rock og det er roll og i verdens vakreste, mest lugne viseformat. Og det er kun Bjella som mestrer en slik oppgave.
Vi får et øyeblikk med nesten absurd intimitet når Bjella plukker opp en dagbok og begynner å lese. Ikke med dramatikk, ikke med sentimentalitet, bare en nøktern oppramsing av livets små og store trivialiteter – en slags poetisk loggbok over en vinter i Ål:
21. januar: drakk jus rett etter tannpuss.
22. januar: altfor ivrig og utadvendt i dugnaden i skiløypelaget.
23. januar: vondt på baksida av kneet, akkurat i knekken der.
De lett grånende 50-åringene i salen ler så tårene spruter – for dette er dem. Dagene som sklir forbi i små notater av kroppslige skavanker, sosial klønethet og det stille livet i bygda.
Jeg tenker på mamma og pappa hjemme i Gudbrandsdalen og ler med.
25. januar: tørr hodebunn.
27. januar: sjuk.
29. januar: litt bedre.
30. januar: naboen spør om vi skal gå tur, eg sier nei.
Og så, uten store fakter, lar han det hele renne ut i “Undergang”, som om han sier: joda, vi dokumenterer, vi lever, men vi vet alle hvor dette går. Det er her man kommer på at Bjella ikke bare er musiker, men forfatter, lyriker, som kan fange et helt rom med et ord som “sjuk”.
Vi får også en nedstrippet spellemannsvise der alle medlemmene i bandet får anledning til å skinne. Det er lunt og trivelig, og Stjørdal har utpekt sine trubadurer om det måtte trenges i fremtiden. Det begynner å nærme seg slutten når vi får “Søt harmoni” innledet av en vakker gospelsolo på tangenter, som trollbinder oss alle. Det var utrolig tøft og rått å høre en av mine favoritt Bjella-låter fremført på denne måten. “Eg har sydlands temperament”, synger Bjella og rister oss alle til en søt harmoni nede i dypet.
Jeg savner hjemme og at alle kjenner alle og spesielt frisøren min etter å ha sunget med til “frisøren i sentrum // er helten min // bruka kor stund // på å gjera andre fin”. Savner bygda mi og alt som hører til. Som moped og hemmeligheter, og tatoveringer som ikke foreldre ser. Og å smile som ei sol for, “i blomeengji venta ein redningsmann. Klar for kjærleik på vår jord”
Gul lapp, N 53
Når det snart er over er det tid for tombola. Vi fikk nemlig alle et lodd på vei inn, og nå var det duket for loddtrekning. Og vi hadde ikke tid til gavekort på nærbutikken eller kaffeposer, det var rett til hedersprisen av hederspriser, nemlig fruktkorga. Vinneren ble ikke de fattige studentene på rad 2, dessverre. Men artig var det. Og koselig. For når alt kommer til alt er det jo det dette er. Sinnsjukt koselig.
Det tidløse, og snart komiske peek-a-boo nummeret alle artister gjør, gjorde også Bjella. Ut, applaus, og inn igjen og spille kjærlighetslåta “Romantikken gjer meg sjuk”. Men først skulle vi få høre “Badebussen” fra HGVM… Jaja, la gå da, Bjella. Selv om jeg satt inne med en sorg for å ikke få høre “Liten ball”.
“Eg ska kysse så Jesus gret” synger Bjella, og man er betatt. “Romantikken gjer meg sjuk” er så enkel, men vekker voldsom ettertanke og refleksjon. Hver linje i denne låta sitrer av rå nerve og en livslang forståelse av de små detaljene som gjør oss menneskelige. Jeg har hørt denne låta sikkert hundre ganger, og siden den konserten på Lillehammer i 2012 slutter den aldri å få meg til å le og tenke. Genialt håndverk. Brutalt vakker, nesten grotesk øm. Det er Bjella på sitt aller skarpeste – en poetisk observatør av bygda, av kjærligheten, av den store, skakke eksistensen. Jeg sitter her, overveldet, smått rørt, og synger inni meg. For dette – akkurat dette – er det jeg har ventet på i hele dag. Jeg er jo teatralsk, om ikke annet. Takk Bjella og band, takk!
