En kompromissløs debut i eget felt
På debutplata gjør disse gutta alt på egne premisser, og tjener hardt på det.
AV: Miles Herman Flikke
28.02.2025
I et norsk rapmiljø som ofte blindt jager den neste radiohiten, kan det føles ut som at man sjeldent får være vitne til noe nytt. En duo som holder til i Oslo ønsket derimot å gjøre noe med det, og etter flere års arbeid har rapperen Turbo og produsent Dr. Silver sluppet debutalbumet Turbo i Trafikken.
Duoen debuterte i 2022 på Vin & Rap-konseptet til Yoguttenes Aron Eskeland, og har siden det sluppet åtte singler som alle får plass på Turbo i Trafikken. Takket være veldig god og variert produksjon fra Dr. Silver oppleves hver sang som et friskt pust, samtidig som albumet beholder en distinkt personlighet.
Vi får alt fra A Tribe Called Quest til klubb- og ravesjangre som big beat og acid house. Introlåten «Ka e planen» virker nesten å være tatt rett fra 90-tallets New York, med dens isolerte kontrabass og store boom-bap trommer. «Fåkkar meg opp» er kanskje det nærmeste vi noensinne har kommet en norsk Death Grips-låt. Låten består av massiv vrengt subbass og synth som vrikker og bukter seg over sterkt komprimerte trommer og en epilepsifremkallende syntharpeggio, mens den hektiske «Fort som faen» minner direkte om Slowthai og Mura Masa sin frenetiske synthpunk-hit «Doorman».
På laget har vi selvfølgelig også rapperen Turbo – albumets hovedperson og store karakter, som har valgt navnet sitt med god grunn. Han er utagerende bergensk, med en stemme som fremhever alt man enten elsker eller hater ved dialekten, og en holdning som er nærmest synonym med regnbyen. Han er bordet på baren det konstant kommer lyd fra, og som du egentlig ønsker du kunne sette deg ned ved for en morsom kveld. Gjennom hele albumet holder han en god flow med den lyse stemmen sin (det er klare linjer å trekke til Linni her), og er tydelig komfortabel i både raskt og tregt tempo.
“Det skriker inni meg og eg trenger å få det ut / Fort som faen før hodet blir slukt”
Det beste innblikket i Turbo får vi likevel på albumets to siste låter. «Fortsatt Tid» er en fantastisk motivasjonslåt, om det så er for å dra ut og drikke, være med venner, eller bare leve en dag til. Turbo fremstår som en predikant med en megafon på et parkhjørne. Budskapet er enkelt, men fort glemt: det er så mye å se og gjøre, så grip mulighetene mens du kan. “Folk bare cruiser rundt, nyter tiden sin, og jeg elsker å se det / kan ikke sitte inne og drive og sleve, når det er folk der ute og lever”, poengterer han i det første verset.
Albumets siste låt, «Slipp meg løs», er et opprør med status quo og nåtidens forutsetninger for et “godt” liv. Turbos livsfilosofi oppsummeres i linjer som “Velg en fremtid, velg et liv, men hvorfor skulle jeg ønske at det var sånn det skulle bli”, og “Bryter løs, slutt å sløs bort tiden min tjommi / La meg leve, la meg sveve, vil’kkje være en zombie”. Han nekter å la seg kneble av forventninger og press – og takk til alle større makter for det, for det er akkurat denne standhaftigheten som gjør Turbo i Trafikken så utrolig bra.
Turbo og Dr. Silver vet hvem de er, hva de vil gjøre, og hvordan de skal gjøre det. Denne viljen til å stå ved sitt har gitt oss et fantastisk debutprosjekt med en klar identitet og karakter. Selv om noen låter lander litt flatt mellom albumets ekstrempunkter, og andre blir litt utydelige og overkomprimerte i miksen, har det ikke stort å si, fordi musikken bare er så engasjerende og moro. Jeg håper at Turbo og Dr. Silver vil fortsette å eksperimentere fremover, men jeg håper enda mer at de driter i mine ord og fortsetter med det de ønsker å gjøre.
Det hadde vært imot albumets etos å fortelle deg at du må høre på det, men jeg sier bare at jeg tror at årets potensielt beste norske rapskive allerede er blitt sluppet.
