Jazzduoen OHM leverer Kvartveis på Antikvariatet

30.03.2025

SKREVET AV: Olaf Alexander Styrmoe

FOTO AV: Olaf Alexander Styrmoe

Jeg har sagt det så mange ganger før. Du trenger ikke mer enn en fløyelsmyk stemme og en god blåser. Så blir det fest.

Heldigvis er dette også originaloppsetningen til debutduoen OHM. Navnet beskriver den fysiske betegnelsen for elektrisk motstand. Men jeg fant lite melodisk resistens fra bakerste rad i biblioteket ved elven. Konserten kunne like gjerne blitt servert intravenøst – ferdigtygget og prosessert.

OHM består av saksofonist Jenni Øiom Askvig og vokalist Celine Helen Henriksen Kirkeby-Garstad. «Vi er en liten duo», forklarer vokalisten, mens jeg sippet til min store halvliter Dahls.

Debutalbumet KVARTVEIS (2025), som vi snart får i helformat, fungerte som ramme for kvelden. Foreløpig har gruppen bare avslørt tre spor av det fulle bildet.

Tidlig i settet kommer «Praktfull». Låten viser duoens deilige styrke: saksofonen får rikelig med rom til å både bære riff og drive melodien. Utover det, tar den også ansvar for bassregisteret (uten andre alternativer, for det er jo ingen andre som kan trå til). Resultatet er overraskende fyldig, tross det minimalistiske oppsettet. Kirkeby-Garstad sin vokal harmoniserer melodilinjen tett, men beveger seg tidvis helt fritt. Lydbildet er dynamisk og kontrollert.

«Vi er i tjueårene. Albumet handler om det å være ung», forteller Askvig. Temaet er tilsynelatende symptomatisk for lignende samtidsgrupper med sterke vokaler: GURLS, No.4, Klossmajor, ULD og listen kunne fortsatt. «Er det noen som kjenner noen dumme mannfolk?» spør vokalisten retorisk, uten å vente på svar.

Deretter setter de i gang med den femten minutter lange «Stupid man + his irresponsible talking», hvor vi får servert skætting nok for Scatman John. Det er en slags halvmonolog satt til musikk, med svært fri struktur, engelsk tekst og laange improvisatoriske partier. 

Det hele glir over i noe som ledet tankene mine til en animert Pixar-musikal, hvor saksofonen, hvis rolle er å være den eneste og imaginære vennen til vokalen, diskuterer vokalens livsvalg relatert til menn. En Bridget Jones-spin-off-ide!

Gruppen spiller «Dum dag», «Waiting» og en låt om pastavann. «Keep it near» ble gitt ut forrige uke. «Den kommer neppe på radio, men vi spiller’n her», jøgles det fra scenen. Samtlige låter lister seg lavmælt mellom pikeaktig ertelyst og modernistisk melankoli.

Duoen introduserer siste låt og lover samtidig at de ikke spiller encore. Jeg føler det oppsummerer gruppens tilnærming til bransjelivet. Ærlig, introspektiv og keitete på en søt måte.