Trondheim ringer. HOOK svarer, som vanlig.

AV Jakob Palmer Kverndokk
// FOTO: Haaken Gjermundsen, Eskil Roos Mangrud og Hannah Kleiven
05.02.25

Det er noe med Trondheim Calling-atmosfæren som får meg til å ville brife med litteraturreferanser jeg på ingen måte har. For å sitere en kjip legende: «Det var i den tid jeg gikk og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den». Da de tøffe kidsa i norsken lirte av seg analyse på analyse om Hamsuns indre følelsesliv, drev jeg og sikla over en lettlest Beatles-biografi med flere bilder enn sider. 

Tenk det, nå sitter jeg altså her en søndag kveld med smaken av en kokende daff Moskus-pils bakerst i ganen, og dveler over et lite fragment av norskundervisning fra videregående.

Overføringsverdien i akkurat denne kanoniserte åpningslinjen er treffende. Trondheim Calling gir deg merker i form av blemmer fra de nye fete skoene dine som bryter sammen i ren fortvilelse, mens du har nøyaktig 12 minutter og 15 sekunder på å slurpe opp ølen og komme deg fra Lokal Scene til Byscenen. Sultne etter penger og kommersiell suksess har de stakkars artistene 25 minutter på å overbevise 20 hvite gubber med Ja.-caps, og de blodtørste selskapene som klargjør flere serviett-kontrakter med dårlige betingelser og store løfter, om at de er verdt å satse på.

Nok digresjoner. Trondheim ringer igjen, og jeg skal svare etter beste evne.

Torsdag

Johanna Reine-Nilsen på Moskus

Jeg starter årets Trondheim Calling på festivalens mest ettertraktede bar, Moskus, som på denne tiden av året har mer publikumstrøkk enn Digg Pizza på åpningsdagene. Man kan nesten bli irritert over eksklusivitetsstempelet som dannes ved at køen strekker seg langt forbi Burger Kings frityrstank, og plasserer seg pent mellom gulroten og potetene i Rema 1000s grønnsaksavdeling. Jeg hadde hele 45 minutter klaring til Johanna Reine-Nilsen, og det var så vidt jeg kom inn.
 
Reine-Nilsen har vært på min liste over trondheimsfavoritter helt siden hennes debutplate Blue Circle kom ut i fjor, og jeg merker at jeg har skummelt store forventninger til den jazzlinje-utdannede artisten, som har tette bånd til andre trondheimsfavoritter som Impossible Green og Sara Fjeldvær. SPOILER (!!) disse forventningene var det ingen problem for kvartetten å innfri.
 
Etter en trang halvtime med ekte pirat-råkk på et skurrete Moskus-anlegg, entret Reine-Nilsen scenen sammen med sitt band bestående av Ola Erlien (gitar), Eskil Brundtvedt (bass) og Veslemøy Narvesen (trommer), og en bølge med selvtillit og musikalsk overskudd traff meg i panna som VM-ballen Jabulani fra 2010.
 
Åpningssporet "Heavy" er en helt brutalt god åpning, og gir meg assosiasjoner til en countryfisert versjon av den første Fleet Foxes-plata, som for øvrig er en av mine all-time favoritter. Det er også helt umulig å ikke se en tydelig tilknytning til legendariske Radka Toneff, spesielt på låta "Part Time". Låtene er i fokus og er tvers igjennom gode, der de veksler mellom det konvensjonelle og det helt uventede. Stemmen er så hinsides god, og akkompagneres av avanserte og tydelige korarrangementer som på en fantastisk måte tetter tomrommet etter piano. Det er grunnleggende groovy, og en vanvittig god Åsmund Rise Arnesson på lyd er med på å gi konserten den lille ekstra dimensjonen som får det til å rykke av glede i øra.
 
Midt i konserten er det en ivrig sørlending i publikum som roper ut “De e så bra, assa”, og jeg merker at jeg ikke kan si meg annet enn enig. Hadde det ikke vært for at jeg hadde på meg de objektive anmelderbrillene, hadde jeg nok faket en vestlandsdialekt og slengt meg på denne uttalte anerkjennelsen. På "Something New" glapp det til og med et spontant "jadda" fra meg – noe som resulterte i et par rare blikk.
 
Hvis ikke denne opptredenen fører til en stappfull festivalsommer, kan hele den norske musikkbransjen ta seg en bolle.

The Clumps på Fru Lundgreen

Etter en liten vandring rundt i byens usedvanlige hippe gater, preget av høy Scarpa-føring og et påfallende fravær av øredekkende luer, sto jeg nå utenfor festivalens råkkebule. Fru Lundgreen ser ut som soverommet til Petter Baarli, og er det perfekte stedet for nye rockeband å vise seg frem for den griske norske musikkbransjen, som har for vane å skylle ned unge, genuine rockere med et lite glass sprudlende til. Allerede 30 minutter før showstart hadde det dannet seg en liten kø utenfor den legendariske sjappa, og jeg måtte ty til en brutal pressepass-flashing for å i det hele tatt komme meg inn til det nye norske rockehåpet, The Clumps.

Jeg er overbevist om at det lukter promp på øvingslokalet til The Clumps, og det er ment i beste mening. Bandet, som tross sin unge alder allerede har rukket å spille på by:Larm, i tillegg til å ha vunnet den prestisjetunge Eggstockfestivalen, har en tydelig forankring i 90-tallsestetikken til band som Nirvana og Radiohead. Det er befriende upolert og genuint, og jeg tror samtlige publikummere med utallige timer fra diverse bandøvinger fikk en liten nostalgisk tåre i øyekroken av bandets estetiske fremtoning.

Vokalist Orri Backmann Birgisson har stålkontroll. Han er en trygg havn i alle aspekter ved konserten, og med en vanvittig god stemme i tillegg til en sjarmerende og rolig scenetilværelse gir han bandet en ekstra moden dimensjon. Jeg synes bandet helt klart er best når de tør å bevege seg vekk fra Kurt Cobains ballesvette og inn i noe mer eget. Dette skjer blant annet på låta «Middle» – et tydelig høydepunkt i settet, som heller gir assosiasjoner til mer moderne, svevende post-punk, noe undertegnede ser på som langt mer forlokkende. Er det kjipt å sammenlikne dette med det beste av Wallows? Jeg mener det i alle fall i beste mening!
Til slutt vil jeg bare hylle coveret av Mekonomen-reklamen, som fremstår som et vanvittig suksessfullt publikumsfrieri, og en slags “fuck you” til de “viktige” omstendighetene. The Clumps leverte en langt over gjennomsnittet god halvtime på Fru Lundgreen, og det er bare å håpe at de fortsetter å dra musikken i en retning som er mer deres egen. De har utvilsomt potensialet til å bli ordentlig store.

Fredag

Pumpegris på Moskus

På Trondheim Calling er det vanskelig å skille mellom de banda som er en «hot-shot» på grunn av bransjens intense ønske om at de skal være det, og de banda som bare er så hinsides bra at de blir det. Pumpegris er et av de bandene jeg har hørt mest snakk om før årets festival, spesielt fordi de har blitt trukket inn i den nye folkemusikk-bølgen tydelig ledet av blant annet ULD sin kommersielle suksess. Jeg blir nesten forbanna på meg selv for å måtte kontekstualisere bandet på den måten, for det jeg fikk se på Moskus denne kvelden er noe som på alle måter bør stå for seg selv, uten noen større musikkjournalistisk kontekst.

Pumpegris viderefører det beste fra Valkyrien Allstars sin grensesprengende Slutte å byne fra 2020, der de utforsker de rytmiske mulighetene i fusjonen mellom norsk folkemusikk og vestafrikansk afrobeat, pakket inn som herlig avansert popmusikk. Det første som slår meg er kvaliteten i tekstene, som skjærer brutalt gjennom det allerede sterke kompet med noe ærlig og ekte. «Livet kan jo ikke suge, når du bare er to-og-tjuge», messer de i åpningslåta, og som 22-åring med en overhengende kvartlivskrise treffer det meg rett i hjertet. Vokalist og tekstforfatter Vera Sonne er like forfriskende brutal som Tuva Syvertsen – dette er jo mer punk enn punk! Publikum viser stor respekt for tekstene, og responderer kontinuerlig til de humoristiske elementene, noe som skaper en stemning som jeg assosierer med Tønes-konserter – helt sprøtt!

Pumpegris presenterer en så gjennomarbeidet totalpakke at det er umulig å ikke kjenne kribling i øvre mageregion på den trange og svette baren i Olav Tryggvasons gate. Bandet, som denne fredagen besto av Jon Espelid på trommer, Trygve Liahagen på fele, Astrid Garmo på gitar/fele og vikarbassist Gard Kronborg i tillegg til Sonne, utgjør feige lag – og sett i kontekst av Moskus sin unike karakter blir det nesten for mye for en enkel urban sjel fra Østfold. Gitarist Garmo må også fremheves for et fuzza, eksperimentelt og uforutsigbart gitarspill som tilfører musikken en spennende dimensjon.

Innkopieringen av folkemusikalske elementer er så urban at jeg får et enormt behov for kimchi. Det er så moderne og nyskapende at jeg på mandag morgen vurderer å ta med bunadssølja mi på shoppingtur til Livid. Pumpegris er så fett, og låter så sinnssykt bra, at selv feeden på den lille Moskus-scenen tilfører musikken noe ekstra.

Bandet avslutter kanskje den beste Trondheim Calling-konserten jeg har sett, på de tre årene jeg har vært her, med den nyutgitte «Si det som det er» – la den og den kommende plata bli lydsporet for 2025!

(Terningkast 7)

GiddyGang og Vuyo på Frimurerlosjen

​Jeg tror samtlige kiropraktorer i Trondheimsdistriktet får rekordmange whiplash-pasienter lørdag morgen. GiddyGang avsluttet nemlig fredagen i Frimurerlosjen for et stappfullt publikum med hengende hoder – av den positive sorten. Før du leser videre, vil jeg også stille meg sterkt kritisk til min egen troverdighet som hiphop-anmelder. Jeg vet ikke engang om jeg har ansienniteten til å bruke ordet "bars" riktig?

Jeg ble først kjent med GiddyGang gjennom Boy Pablo-trommis Sigmund Vestrheim for noen år siden, men siden den gang har bandet etablert seg som en kultfavoritt i Trondheims studentmiljø. Aftenposten har omtalt dem som et av Norges beste liveband, og med sin sømløse blanding av hiphop, soul og jazz utgjør de et vanvittig imponerende ensemble i møte med den klangrike Frimurerlosjen. Det er med et snev av skuffelse jeg ser at Vestrheim ikke sitter bak trommesettet denne kvelden, men hans erstatter viser seg å være en overbevisende lookalike som spiller fotballskjerfene av den over snittet kule crowden. 

Det er ingen tvil om at GiddyGang oser av spilleglede, energi, upåklagelige samspillferdigheter og vanvittige individuelle instrumentprestasjoner. Frontfigur Sara Vestrheim er en bunnsolid scenepersonlighet med sprudlende energi og en kruttsterk stemme. Rapperen Vuyo er den kuleste kidden i gata, med solbriller og en nytappa Dahls i hånda som han slurker av mellom slaga.

Likevel er jeg dessverre ikke helt solgt etter en drøy halvtime i frimurernes gymsal. Jeg får en følelse av å være på jam med Norges beste funkband, men er det dette jeg vil ha av en mini-headliner på Trondheim Calling? Jeg tror kanskje jeg leter etter noe sært, noe som skiller dem fra resten av den norske befolkningen med 240 studiepoeng i musikk. Kast inn en gærning på støygitar, eller skriv støgge tekster om katta di – vær så snill å gi meg noe mer enn lovnader om virtuose spilleferdigheter å slenge i bordet med!

Jeg vet ikke hvorfor Frimurerlosjen ble det naturlige valget etter at Trykkeriet måtte stenge dørene i oktober i fjor, men jeg hadde håpet at arrangørene hadde gjort en mer overbevisende lydjobb enn de gjorde. I stedet for å drømme meg bort til en “kaffe og whiff” i Electric Lady Studios med D’Angelo, fikk jeg heller barndomstraumer fra mine første svømmetak i Mossehallen. Akustikken overdøvde de små detaljene i spillet, og jeg er overbevist om at denne anmeldelsen ville sett helt annerledes ut hvis de hadde spilt på Lokal Scene.

Lørdag

Healthy Choices på ISAK

Jeg har alltid stilt meg litt kritisk til ISAK-scenen på Trondheim Calling. Trondheim Calling-publikumet har en tendens til å foretrekke vorspielene med fri flyt av slalombrus, fremfor å dra på en alkoholfri under-18-scene klokka 18. For nøyaktig to år siden så jeg en meget sterk Mörmaid-konsert her, men med et altfor spinkelt publikum – en enorm kontrast til Moskus-køene jeg “rantet” om tidligere. Derfor var jeg mildt sagt skeptisk da jeg så at det var det svette rockebandet Healthy Choices som fikk denne spotten i år.

Denne skepsisen var det bare å brette pent sammen og legge i nærmeste bysøppelkasse, for fydæven for et show Trondheims-kvartetten leverte. Healthy Choices består av Jonas Ramsfjell (vokal og gitar), Halvard Näsvold (trommer), Steffen Lilleevjen (bass) og Øyvind Hånes (gitar), og virker som en solid booking som viser det beste av Trondheims rockeundergrunn. Sounden kan til tider gi assosiasjoner til britiske post-punk-band som Shame og Idles, men beveger seg også til tider inn i et hardere territorium. 

Konserten starter med en enorm energi, som etterhvert resulterer i et sjakkparti mellom vokalist Ramsjell og en publikummer. Man blir stående og le anerkjennende mot sjakkbordet bakerst i lokalet mens man samtidig gir “rockefingre” til bandet, som damper av seg grisetight ballerock. Der Johanne Reine-Nilsen hadde tusen forskjellige måter å spille a-moll på har Healthy Choices bare én, og det er noe skikkelig befriende ved rockens primitivisme. Selv om bandet ser skumle ut i sine samkjørte svette joggedresser og tatoverte kroppsdeler, virker de mellom låtene som noen ordentlige godgutter, som virkelig setter pris på å gi de under 18 en mulighet til å oppleve rock på nært hold. Man kan ikke gjøre annet enn å heie på dem – noen mer enn andre, ettersom det står en dedikert fanskare og gir vokalist Ramsfjell umiddelbar positiv feedback.

Låta “How’s Your Blackout Going” skaper en herlig kontrast til de edruelige omgivelsene, og står igjen som konsertens høydepunkt. For en start på festivalens siste dag!

Selmer på Byscenen

Etter tre dager med lite søvn, mye pils og et utall konserter nærmer festivalen seg slutten. Narvesen-pølseforbruket mitt har nådd toppen, og jeg er dypt inne i min tredje chilipølse, uvitende om den nostalgiske knyttneven som skal treffe meg der inne. Selmer tar meg rett tilbake til den formative 16-årsalderen, da jeg tilba indie-kongen Mac DeMarco som en gud. Det er ikke nyskapende, men det treffer meg midt i hjertet.

Livebandet kan beskrives som en norsk versjon av supergruppen Traveling Wilburys, med medlemmer fra Fieh, Mall Girl, Tigerstate, Overcity og Why Kai, i tillegg til alle andre Oslobaserte band med overraskende høy Mjøsa-representasjon. Selmer er i utgangspunktet Julian Stelander Karlssons soloprosjekt, men det er låtskrivingen hans satt i kontekst av et forrykende komp, fylt av musikalsk humor og spilleoverskudd, som gjør denne konserten til en av mine favoritter fra årets festival.

Selmer er ikke seint ute med det “syyyyykt chille indie-lydbildet”, de er bare prinsippfaste, og bør hylles for det. Konserten åpner med 2017-singelen “Surfin’ with U”, som gir umiddelbare assosiasjoner til den norske kulthelten Jakob Ogawa – mannen som fikk en hel generasjon oslokids til å gro bøttesveis og raide den lokale Fretexen. Karlsson selv har scenepersonlighet som en bakfull roomie klokka 10 dagen derpå, en fasade som kun brytes ved et par anledninger når han oppdager kjente i publikum.

Det er ingenting som oser bransjefestival av det bandet leverer på Byscenen lørdag kveld. Selmer spiller ikke for platekontrakt, de spiller for gratis festivalbillett og pils med gutta – noe som er utrolig befriende å være vitne til. Trommis Elias Tafjord må også nevnes som kanskje det mest spennende musikalske aspektet, og kanskje det eneste som kontrasterer den ellers så treffende Mac Demarco-parallellen. Han har så enorme mengder med overskudd, noe som fører til overbevisende partier med tydelig dynamisk variasjon og oppfinnsomme måter å akkompagnere resten av gjengen.

Rett før introduksjonen av siste låt blir gjengen “henta” – jammen er over – og jeg sitter igjen med et nostalgisk smil rundt munnen. Det er deilig at noen tør å lage dette i 2025!

Og med det sier jeg takk for i år, Trondheim Calling! Neste år bør dere booke Paul McCartney på Moskus – jeg tror det vil slå skikkelig an.