Tre eraer, én kveld, ett smil – Porter Robinson på Rockefeller

03.04.2025

SKREVET AV: Miles Herman Flikke

FOTO AV: Miles Herman Flikke

Jeg ankom Rockefeller i Oslo en regnfull mandag i februar. Køen fra innslippet strakk seg flere hundre meter til sammen rundt bygget, forbi Oslo Streetfood, over et veikryss og ned Torggata mot Youngstorget. Mens folk som passerte forbi tittet fryktelig nysgjerrig bort på køen og lurte på hva greia var, sto de fleste i køen og gliste stort, for inne i varmen ventet det en konsert som mange hadde gledet seg til i over et tiår.

Om vi går litt frem i tid til midt i konserten, spør Porter Robinson fra scenen om noen har sett ham live i Norge før. Han ble sjokkert da han så et par hender reise seg på gulvet på Rockefeller scene, og det er en ganske naturlig reaksjon. Robinson har kun spilt én enkelt konsert i landet før, på Landstreffet i Stavanger i 2011. Mye har skjedd på de 14 årene siden, både musikalsk og kulturelt, og mye av den endringen gjenspeiles i Robinson sin karriere.

På den tiden var Porter Robinson langt fra den artisten han er nå. Signert til Skrillex sitt plateselskap OWSLA som 18-åring var han aktuell med EP-en Spitfire, som utforsket tidens mest populære EDM-sjangre som dubstep og electrohouse. Debutalbumet Worlds løftet EDM-en til nye kunstneriske høyder og satte en ny standard for blandingen av elektronisk musikk og pop. Etterfølgeren, Nurture, tok en u-sving, og omfavnet mer naturlige lyder og ambiens, med inkorporering av folktronica-elementer og indierock. Det nyeste albumet, Smile :D, er hans mest radiovennlige og poppete album, med sterk innflytelse fra tidlig 2000-talls poppunk og moderne hyperpop.

Publikum på Rockefeller speilet utviklingen i Robinsons karriere. Man så hovedsakelig unge voksne som minnet mer om gamere enn konsertgåere – en publikummer hadde en t-skjorte der det sto 'I am afraid of women', og det var gjennom konserten stor jubel til hver League of Legends-referanse (ja, det var mange). Mellom tech-briller og konsulentskjorter kunne man også skimte noen eldre publikummere fra Spitfire-æraen. Jeg tilbrakte store deler av konserten ved siden av en dame i femtiårene som virkelig koste seg gjennom alle deler av konserten.

Underscores

Grunnet en uforventet lang kø inn rakk jeg ikke hele oppvarmingskonserten, men det jeg fikk med meg av Underscores var veldig bra. En artist som godt kunne reist til Oslo for å avholde egen konsert, og et perfekt eksempel på utviklingen av elektronisk, internettbasert musikk – solid pop-låtskriving maskert bak glitchy produksjon, manipulerte vokaler og dundrende bass. Publikum var med på festen og ble gode og varme.

En tredelt konsert

Konserten var delt opp i tre, med hver bolk dedikert til et spesifikt album. I den anledning tok Robinson med seg tre bandmedlemmer til, samt crew og Ableton-hjelp for å styre det digitale bak kulissene. Å ta for seg de tidligere, elektroniske delene av diskografien med liveband er en modig og spennende avgjørelse, som jeg var spent på å se hvordan ville fungere.

Det startet med «Knock Yourself Out XD», åpningssangen fra Smile :D, og Porter gjør en god jobb med å vinke rundt til alle publikummerne på Rockefeller. Låtene fra det nyeste albumet fremføres godt, og høres for det meste ut som de gjør i studioversjon. Unntaket var den tregere låten «Year of the Cup», som endte opp med å høres ut som en Cocteau Twins låt med dens store, chorus-tunge gitarer og utdratt vokal – et soleklart høydepunkt.

Låter som «Mona Lisa» dro opp energinivået i publikum (med god hjelp av en oppblåsbår ball som fløy opp og ned Rockefellers tre etasjer), og «Is There Really No Happiness?» var et sterkt og katartisk øyeblikk da hele salen brøt ut i sang under refrenget. Den dansbare og frigjørende «Russian Roulette» avsluttet første del av konserten, og tok oss inn i andre akt.

Nurture

Nurture er et album som står i direkte kontrast til Robinsons første albumutgivelse. Albumtittelen oversettes til pleie på norsk, og brukes spesielt når det kommer til barn og planteliv. Disse temaene dukker opp over hele albumet og denne delen av setlisten, både musikalsk, i låtnavn og i tekst.

Mange av sangene er en smule rolige for en livesetting, så bandet gjorde en god jobb med å tilføye dem mer energi, som på «Something Comforting», hvor trommeslagerens eksplosivitet blåste nytt liv i en allerede flott sang. Gitar og bassgitar gjorde at mange av låtene kunne spilles mer som j-rock-låter, som med fanfavoritten «Get Your Wish» og «Trying To Feel Alive».

Fordi han ikke hadde turnert albumet i Norge, spurte Robinson om det var ønsker fra salen om sanger fra albumet som han skulle fremføre på keyboard. Salen svarte med mange fanfavoritter som «Mirror» og «Mother», som fikk en nydelig nedstrippet medleyfremføring. De eldre hodene i salen ropte ut ønsker om Spitfire uten hell, og snakket seg dessverre gjennom denne delen.

Worlds

Den siste delen av konserten var den livligste, men også mest spennende for meg. Worlds var banebrytende da det kom ut, men har ikke nødvendigvis eldet så utrolig godt, da det bygget på så mye av datidens EDM-trender. Det var spennende å se hvordan livebandet ville legge en ny vri på låtene. For å lage plass til full fest på scenen måtte dessverre den gigantiske, oppblåsbare katten Paws av scenen, som førte til en mjauefremførelse av Billie Eilish sin låt «What Was I Made For», som gled direkte inn i «Goodbye To a World».

Låtene fikk fortsatt til å gjøre det de var laget for, som er å få folk til å løfte på bena og klikke. 

«Language» bragte landstreff-energien fra 2011, og «Fresh Static Snow» var et ordentlig høydepunkt som virkelig viste frem livebandets evne til å blåse nytt liv i de eldre låtene fra katalogen. Gitaristen Rafa sine tilskudd tilførte en stor dose funk som ligger latent i studioversjonen. På «Divinity» fikk bassisten Margot Liotta vist frem sin flotte sangstemme  i partiene hvor studioversjonen bruker Vocaloid. Jeg sto igjen med en ny verdsettelse av hvor godt skrevet de tidligere låtene til Robinson egentlig var. Så mye annen musikk fra den tiden føles eldet ut, og som dårlig skrevede sanger maskert bak kaotisk produksjon. Denne delen av konserten er noe de færreste med EDM-bakgrunn kunne fått til å spille live, og er et ekte testament til talentet til Robinson.

Etter en kort pause i mørket, lyste skjermen over scenen opp igjen for å kunngjøre ekstranummeret. In går Rin, karakteren fra musikkvideoen til «Shelter», det populære samarbeidet mellom Robinson og den franske produsenten Madeon. Avslutningsvis fikk vi singelen «Cheerleader», som for denne anmelderen kanskje var den beste poplåten 2024 hadde å by på. Publikum gikk naturligvis fra sans og samling, og det var nærmest magisk å høre hele salen hoppe og rope ut til refrenget, som fikk hele rommet til å riste. 

Valget om å la hver del av konserten være dedikert til ulike album, var et veldig effektivt grep. Hver del hadde sin distinkte estetikk, og de av oss som har god kjennskap til Porter Robinsons mange epoker fikk da oppleve intense “mini-sets” inni konserten. Robinson har over en 15 år lang karriere gått fra å være EDM-stjerne til pop-rocker, og det ville ha vært desorienterende å konstant veksle mellom disse motpolene. Det å få livebandet til å spille seg baklengs gjennom diskografien for å så avslutte med de mer EDM-sentriske låtene er et dramaturgisk mesterverk. Disse ble utgitt i 2014, og har aldri før blitt spilt live i Norge. Over et tiår med venting og danselyst fikk det da varme publikummet til å eksplodere. Massiv kudos skal de og ha for å klare å få det materialet til å høres så utrolig bra ut.