Mørket i døren, lyset på loftet
04.04.2025
Av: Pelle
Foto: Simon Storvig Winther
Det er lenge siden jeg har vært på konsert. Det er enda lengre siden jeg har vært i en begravelse. Jeg er ikke helt sikker på hvilken av disse jeg trives best i.
Godspeed You! Black Emperor på Sentrum Scene er en slags fusjon av disse to arrangementsjangrene. Det nesten fulle konsertlokalet, billettsjekking i døra og betalt garderobe gir følelsen av å være på konsert, men mesteparten av kvelden føles mer som en begravelse enn det en gjennomsnittlig begravelse gjør. La oss lande på midten og kalle det et sørgespill.
Første halvdel av det nesten to timer lange sørgespillet er hovedsakelig viet til fjorårets NO TITLE AS OF 13 FEBRUARY 2024 28,340 DEAD. Etter åpningen Hope Drone, et stykke som endrer seg med hver fremføring, kommer SUN IS A HOLE SUN IS VAPORS, BABYS IN A THUNDERCLOUD og RAINDROPS CAST IN LEAD. Første gang jeg hørte NO TITLE AS OF 13 FEBRUARY 2024 28,340 DEAD var jeg forberedt på en ekstremt depressiv lytteopplevelse, tittelen og folkemordet som har inspirert det tatt i betraktning. Til min overraskelse var dette i stedet den «letteste» musikken jeg har hørt på lenge.
Da jeg var 15 år gammel spilte jeg Gone Home. I spillet styrer du Katie, en ung kvinne som reiser hjem på ferie fra universitetet og finner barndomshjemmet tomt. Moren, faren og lillesøsteren er sporløst forsvunnet, og som spiller undersøker du gjenstander og leser dagboknotater for å løse mysteriet. Til å begynne med fremstår spillet som et skrekkspill – du går rundt alene i et mørkt hus med lommelykt, og hele veien hintes det til fryktelige hendelser, både overnaturlige og ikke.
Så viser det seg at foreldrene bare har reist på ferie. Mot slutten av spillet beveger du deg sakte mot loftet, og det antydes flere ganger at lillesøsteren til Katie kan ha tatt livet sitt. I stedet for et lik, finner du på loftet et dagboknotat som avslører at hun bare har stukket av for å starte et nytt liv med sin hemmelige riot grrrl-kjæreste.
Øyeblikket på loftet gjorde ekstremt sterkt inntrykk på meg, og spillets soundtrack var en av hovedårsakene til det. Musikken er mørk og lummer, men brytes opp av en naiv og håpefull gitar. Jeg hadde vært vettskremt gjennom flere timers vandring i et bekmørkt hus og var fylt av forferdelige følelser som plutselig forvandlet seg til noe helt annet. Vi kan kalle det “loftsfølelsen”: det som skjer når du forventer å oppdage noe dødt, men i stedet finner noe som er så levende at det ikke får plass innenfor veggene.
Under fremførelsen av BABYS IN A THUNDERCLOUD under sørgespillet på Sentrum Scene dukket loftsfølelsen fra 2013 opp igjen, og i en perfekt gjennomført begravelse, synes jeg man burde sitte igjen med akkurat denne følelsen. I de fleste religioner er jo litt av poenget med en begravelse at bevegelsen ikke bare skal være nedover, den skal gå oppover samtidig. Du forventer død og fordervelse og finner et rom fylt av et fravær som føles fritt. Om en konsert generelt bør måles etter disse kriteriene er jeg usikker på, men som sørgespill fungerer det veldig godt.
Den gjennomgående ekstremt kompetente gjennomføringen uten prat og unødvendige pauser gir hele kvelden et lag av mystikk som gjør det enkelt å forsvinne inn i musikken. Bandet kommer på scenen, de spiller i nesten to timer, så går de. Det er nesten så du glemmer at det er mennesker som står der, og ikke bare instrumenter med menneskeaktige skygger som spiller seg selv.
For undertegnede var det en liten skuffelse at de ikke bare spilte BABYS 12 ganger på rad, men heldigvis byr kvelden på flere øyeblikk som nesten når helt opp til loftet, særlig i de første tre kvarterene som hovedsakelig består av materiale fra NO TITLE. Det er også denne delen av konserten som blir høydepunktet for meg.
Når bandet beveger seg videre og bakover i tid til Lift Your Skinny Fists like Antennas to Heaven er det absolutt ingenting å utsette på fremførelsen, men den eksplosive, håpefulle energien til NO TITLE må vike til fordel for en mer dempet stemning.
Når sørgespillet til slutt rundes av med The Sad Mafioso, et langt, mørkt, apokalyptisk og nydelig parti fra F # A # ∞, skrus intensiteten opp, men denne gangen med motsatt fortegn. Konserten startet med ordet “hope” flakkende intenst på skjermen bak bandet, men den trykkende, dystre tonen som preger slutten av kvelden er omtrent så langt fra oppløftende som man kan komme. Begravelsesstemningen når et toppunkt omtrent midt i The Sad Mafioso, og rundt meg finnes det mange bøyde hoder og tårer som tørkes. Jeg liker ikke så godt at jeg blir stående igjen i en knirkende døråpning ved kveldens slutt.
Det er nemlig et sitat i boka The Poetics of Space av Gaston Bachelard hvor han beskriver følelsen mennesker har av huset man har vokst opp i: «We would push the door that creaks with the same gesture, we would find our way in the dark to the distant attic.» Eller i (et forsøk på) en norsk oversettelse: «Vi ville dytte på en dør som knirker som før, vi ville finne veien gjennom mørket til et loft langt unna».
Gjennom hele kvelden er det bare én ting jeg skulle ønske at var annerledes, og det er at hele konserten hadde blitt spilt i samme rekkefølge som dette sitatet. Nøyaktig samme utvalg, like solid og beundringsverdig fremført, bare baklengs: inn den knirkende døra først, og opp til det forgjettede loftet til slutt. Ikke stå og heng i døra når alt håpet ligger på loftet.
