Den trondheimsbaserte artisten Sara Fjeldvær inntar den lille GramArt-scenen rett utenfor dørene til Byscenen, og det som har vært fellesnevneren for de fleste konsertene under hele denne festivalen gjør seg tydelig også her: det er trangt. Før konsertstart står folk tett hele veien fra scenen og bak mot trappene, og forsøket på å komme seg nærmere scenen føles nytteløst. 

 

Folkemassene prater høyt, men det skal ikke mer til enn at Fjeldvær har sunget én linje før en oppmerksom stillhet brer seg over publikum. Med intrikate melodilinjer og store sprang i intensitet gjør Fjeldvær det tydelig at hun virkelig har stemmekontroll. Hennes alternative popmusikk med hint av jazz underbygger stemmeprakten hennes på en måte som føles både unik og samtidig lett tilgjengelig, og resultatet er en nærmest eterisk lytteropplevelse. Stemmen hennes bærer en slik kraft at det er umulig å ikke la seg trollbinde, og det er lett å stå igjen med inntrykket av at hun ikke engang evner å gjøre noe feil. 

 

Dessverre kan andre folk rundt henne gjøre feil. 

 

Det som kunne ha vært en mektig konsert, ender opp med å helle litt mer mot middelmådigheten enn det Fjeldvær fortjener. Ikke på grunn av hennes prestasjoner, men på grunn av selve tilstelningen. De mest merkbare svakhetene kommer i lydteknikken. I de partiene der Fjeldvær holdt intensiteten nede, forsvant stemmen hennes nesten helt i lyden av gitaren og de andre instrumentene. Selv om det i partiene der hun sang med mer kraft låt flott, er ikke dette er tilstrekkelig for å kunne formidle hele spekteret av musikken hennes, spesielt når låtene hennes er bygget opp på en slik måte at nettopp spennet i intensitetsnivåer er viktige.

 

Heldigvis spiller Sara Fjeldvær en ny konsert på fredag, denne gangen på Trykkeriet, og jeg håper denne konserten kan yte rettferdighet til musikken hennes.