Lange netter, lyse dager - sommerens fineste festival er over
Dette er ikke en vanlig konsertanmeldelse eller et forsøk på et pretensiøst, journalistisk dypdykk i festivalsommeren anno 2023. Dette er et reisebrev, et dypfølt takkekort til Emil Nikolaisen og hele Lyse netter-crewet for å ha satt sammen det som må være sommerens fineste, kuleste og snåleste festival.
You are the stars in the sky, we are the people in the moon
Det hele starter på torsdagen. Jeg har tatt turen fra Trondheim til Moss, fra regn og gråvær til solskinn og boller. Jeg har gledet meg til dette i mange, mange måneder, og endelig er tiden inne. Jeg skal se et DJ-sett med legenden Anton Newcombe fra Brian Jonestown Massacre. Intimkonsert med kun 75 plasser. I Moss a Go Go, studioet til Emil Nikolaisen, som også er en vaskekte norsk musikklegende, som har jobbet med bl.a. Todd Rundgren, Sufjan Stevens, Serena Maneesh, Loch Ness Mouse, Årabrot, Silver, og mange, mange fler.. Ja, itillegg til å være et medlem av den særdeles musikalske Nikolaisen-familien, som også huser Ivar, Hilma og Elvira.
AV HANNAH KLEIVEN // FOTO: HAAKEN GJERMUNDSEN
18.06.2023
Da vi venter i spenning utenfor lokalet kommer det en mann ut oppe på verandaen og tar frem megafonen sin, som man bare kan anta at han har gledet seg ubeskrivelig mye til å rope i. "FIVE MINUTES TO CONCERT IN MOSS!". Fordi ja, dette er den eneste konserten i dag, verdens eneste konsert.
Når vi kommer inn begynner omkring 13 mennesker med kule briller, store hatter og fargerike skjorter å samle seg på scenen. Gjennom hele konserten føler jeg meg skikkelig heldig og priviligert, som får lov til å stå så nærme og høre så vanvittig flinke musikere improvisere og lage kunst. Det er en jamsession jeg sent vil glemme. Anført av Jean-Hervé Péron, en av de opprinnelige medlemmene i Faust, som fungerer nesten som en dirigent, eller en sjaman, for resten av bandet. Han går rundt på scenen og gestikulerer, danser og tegner på bakken. Vokalist Elke Drapatz gjør en fabelaktig jobb med å engasjere publikum, hun danser og hun bryr seg. Mellom låtene snakker hun om SPF50 og Norge, som om det er første gang vi har sett sola, og det er fint, så fint. Hun danser med ordene og blir vår alles krautrock-bestemor. Det er ulikt noe jeg har hørt før. Bandet viser noe jeg savner sårt å se på norske scener, men det er mulig jeg bare går på feil konserter. Spillegleden smittet over på publikum. De ville ikke slutte. De ville fortsette. De digga det så mye. Det var så mye glede i hvert gitarriff, i hvert trommeslag, i hvert felestrøk, i hver note som smøg seg ut av pianoet. Selv om Faust i løpet av de siste 50 (!) årene har hatt en haug forskjellige medlemmer var det tydelig at dette er en sammensveiset gjeng, som kjente hverandre inn og ut på scenen. Det var som å være i en transe. Det hvite studioet ble etter hvert lyst opp med rødt, grønt og blått og atmosfæren ble nærmest magisk.
“You are the stars in the sky, we are the people in the moon”, avslutter vokalisten, og vi tror henne.
Etter at Faust-seansen var over tok vi oss en tur ut. Det var svett og varmt. House of Foundation-ølen var kald og god. Og som seg hør og bør på en liten, intim festival, så var vi snart omgitt av bandmedlemmer og crew, som om det var den vanligste tingen i verden.
En stund etter var det klart for det svenske rockebandet Brainbombs. Det var sabla hardt og altfor høyt for våre unge ører som ikke hadde tatt med seg ørepropper. Da tok vi kvelden for å redde våre ører, men wow! for en kveld! Jeg synes synd på alle som gikk glipp av dette. Takk, Emil! Takk!
Det første som møter meg og min kompanjong når vi går inn er hvitt. Hvite menn, hvite vegger. Dette er kultureliten som har samlet seg for å drikke Ekeberg pils og tilbringe en helaften i Moss, der bl.a. en en jamsession med det legendariske krautrock-bandet Faust står på plakaten. Men først ut er kveldens DJ-er, to hippie-kledde mennesker med grått hår, funky solbriller og masse groove innabords. Det er Anton Newcombe, selve Lederen i kultbandet Brian Jonestown Massacre, og Ryan Van Kriedt, gitarist fra samme band, som skal dele platesamlingen sin med oss. Jeg blir litt starstruck, men må holde meg i skinnet og «act cool», så jeg går videre til baren og kjøper meg pils etter å ha hørt et sett med groovy, psykedelisk og dansbar rock.
TGIF, Moss
Ny dag, ny sol og mye folk! Festivalen har offisielt åpnet og livet er på en snurr i den koselige Møllebyen i Moss sentrum. Klokken har akkurat bikket 17 og det nærmer seg Fangst. Bandet med mossingen Dag, Stian fra Death by Unga Bunga, Johannes fra Hvitmalt Gjerde og Lars Anfrido fra Honningbarna, som starter sin sommerturne på Lyse netter. Det sitter som et skudd gjennom hele settet og folks hoder beveger seg i takt med den catchy indie-rocken som Fangst har knekt koden til. Jeg har hatt lyst til å se Fangst live siden “Fine ting tar slutt” i 2021 snek seg inn på min Spotify Wrapped, og endelig, i deres egen "hjemby" fikk jeg det. Det var sabla gøy, intet mindre. Perfekt sommermusikk til en perfekt sommerdag.
Susanne Sundfør på hovedscenen er et annet minne jeg sent vil glemme. Det er en duo-konsert med ektemann og jazzmusiker André Roligheten i akustisk tapning. Det er et sterkt musikalsk øyeblikk for meg, der jeg står sammen med alle mammaene på 50+ og svaier i den svale sommerbrisen. Susanne Sundfør har en helt egen evne til å fange publikum og holde deg grepet gjennom hele konserten. Norges vakreste stemme, det var en fryd å høre “Blomi” på denne måten.
Så var det enda en konsert vi hadde gledet oss til - Veps! Vi tok en prat med jentene i Veps før konserten, som du kan lese om snart... Konserten var sabla kul. Akkurat som de. Mer er det ikke å si, men kom deg på Veps-konsert, nå!
Når det ble tid for Backstreet Girls var vi slitne og mette av inntrykk, så vi tok en pause og overlot boogie-rocken til papparockerne på 50+, men vi hørte at bakgårdsjentene leverte det publikum kom for å høre, og vel så det.
Dagen ble lang og denne journalisten begynte å bli sliten, men ikke for sliten til å sjekke ut klubben på Lyse netter på vei hjem. Det var et stort rom, fylt av discokuler og lys. Det var folksomt. Todd Terje, Dølle Jølle og Bjørn Torske. Det er umulig å ikke ville bli værende i det selskapet. Det var svett, svingende og ekstremt morsomt.
Fredagen på Lyse netter var som om jeg skulle ha fått laget min egen, personlige drømmefestival. Noen må ha lest i dagboka mi…Emil Nikolaisen, hvordan fikk du tak i dagboka mi?
Johnsjtoiwnmaschssaccjhre
Sola begynte å sakte men sikkert senke seg bak hovedscenen i Møllebyen denne junikvelden. På scenen dukker det opp en rocker som har kost seg med et par-tre for mange øl gjennom den vakre sommerdagen, introduserer bandet og gir en stor takk til Emil Nikolaisen og Lyse netter for en fabelaktig festival. “Welcome to the Brian Johnsjtoiwnmaschssaccjhre". Latter fra salen.
Jeg løper ned til scenen for å knipse noen bilder av dette legendariske rockebandet. De sparker det hele i gang med "#1 Lucky Kitty" fra det siste albumet "Fire Doesn’t Grow on Trees", og i løpet av et halvannen times sett er de innom store deler av den rikholdige katalogen. Brian Jonestown Massacre er med rette et kultband, hjulpet fram av en legendarisk dokumentar ("Dig!" fra 2004) og en like legendarisk frontmann i Anton Newcombe. Det er krystallklar shoegaze og psykedelia som strømmer mot oss fra scenen og når "Anemone" innleder avslutningen på konserten er publikum i ekstase. Fan-favorittene "Nevertheless" og "Servo" etterfølges av en ny låt (glimrende "Abandon Ship") og med det kan vi krysse av å ha sett The Brian Jonestown Massacre.
Nittensøttitre i tjuetjuetre
Lørdagen starter litt senere for vår del – fredagen tok på. Nå var det "ordentlige" konserter med Faust og Brian Jonestown Massacre som sto på programmet. Når vi har satt oss godt til rette på den meget komfortable haugen kommer medlemmene vi hadde sett på torsdagen for å spille gjennom den legendariske skiva “Faust IV” fra 1973. Umiddelbart hørtes det ut som om bandet hadde lydproblemer, for det var mye knirkelyd og skurring, og tidligere på dagen kunne man se en gjeng karer stå i sirkel, peke på en høyttaler og gruble høyt. Men det gikk over, heldigvis.
De begynner med en låt fra B-siden på plata, og det at de ikke holder seg til materialet strengt kronologisk gjør at det blir litt uforutsigbart for de overraskende mange som kjenner albumet. Bandet koser seg, publikum koser seg. Det er helt vilt å se dette legendariske, tyske krautrock-bandet spille live i 2023. Det er en plate fra 1973, men det gigantiske lydlandskapet låter like ferskt, like spontant og nyskapende den dag i dag. Det er så jævlig kult og imponerende – ingen, ingen klarer å lage så uforutsigbar og sjangersprengende musikk i dag. Ting var bedre før i tida, og Faust beviser det.
Vokalisten tar ordet og begynner å snakke om regnbuen og Pride. På den vakreste måten, med skjørhet i stemmen, snakker hun om 25. juni i fjor og tragedien i Oslo. "It's not easy, it's not easy being different". Scenen lyste opp i Pride-farger, og det var til å felle en tåre av da, og det er til å felle en tåre av når jeg skriver om det nå. Hun snakket om verden og at vi alle lever i den sammen, på en utrolig vakker måte. Det er ikke lett å være annerledes. Det virket viktig for vokalisten å si, og for bandet å få frem, noe som var veldig, veldig fint for oss som hørte på.
Takk!
Nå når jeg sitter her i mitt lille kollektiv på Bakklandet og ser på videoer og bilder og tenker tilbake på forrige helg, smiler jeg. Jeg smiler bredt, for det var så kult og STAS å få lov til å være 21 år og se alle disse legendariske bandene. Og å få se venner, og se up-and-coming indieband få glitre og skinne og smile og spelle og gjøre det beste de vet om. Det var en festival for alle, alle aldre, alle typer, alle gubber, alle ikke-gubber, alle kunst-, litteratur-, musikk-interesserte. Programmet var fullstappa, at all times. Det var ikke et øyeblikks kjedsomhet.
Festivalen er over, Moss made it, eller "you did make moss Kate again!" som noen så treffende ropte ut i mossenatta. YIHPHEEEW vi har kost oss. Moss er "Rock City" igjen, og det er ikke lenger kun fordi Vibeke Saugestad og The Yum Yums er fra byen. Emil Nikolaisen har lagt lista skyhøyt for neste års festival – er det virkelig mulig å toppe dette?
Vi lo og vi koste oss. Vi fikk til og med si hei til Backstreet Girls på backstagen, og tok en skål med solbrillemannen sin Jack Daniels. Mer enn det kan jeg ikke si.
Takk, takk, takk, lyse netter!
