Lærdommer fra Only Connect
Et spørsmål mange som er interessert i musikk utenfor «normalen» (i den grad dette er definert av Topp 50 og ikke musikkakademiske kretser) møter på ofte er: hvorfor? Hvorfor, i en verden som stadig utfordrer oss uten vårt samtykke, skal vi frivillig gå med på å lytte til musikk som er laget for å være vanskelig? Hvorfor, i kortformatets æra, skal vi orke å høre på langstrakte atonale verk når TikToks evige dopaminmaskin venter i lomma?Hvorfor, når algoritmer med vitenskapelig presisjon tilbyr skreddersydde spillelister bedre enn din beste venn kunne lagd, skal vi oppsøke noe helt fremmed?
For de leserne som allerede er fortrolige med samtidsmusikk dukker det sikkert opp mange umiddelbare tanker og følelser knyttet til disse spørsmålene. Kanskje er svaret på disse spørsmålene nærmest ideologiske; selvfølgelig skal vi stå imot kortformatets enkelhetstyranni med vår samtidsmusikalske revolusjonære ånd. Overutdannede musikkvitere verden over, foren dere! Eller kanskje en følelse av overlegenhet dukker opp, slik pling-plong-motstanderene ofte assosierer denne typen musikk med; jeg har hørt alle komposisjoner skrevet etter Pérotins tid og har funnet ut at et stykke ikke er musikk før det har minst åtte tonearter samtidig og det er skrevet tre doktorgradsavhandlinger om det. Eller kanskje det rett og slett bare handler om nysgjerrighet og et ønske om å prøve nye ting?
Uansett hva slags svar som skulle dukke opp, har spørsmålene rundt hvorfor utfordrende musikk er så attraktiv surret aktivt rundt i frontallappen min helt siden jeg selv stupte ut i samtidsmusikkens grumsete dåpsvann for litt over et år siden. Denne sære verdenen der titalls –men sjeldent hundrevis, og nesten aldri tusenvis– av mennesker kan sitte i total stillhet og, med den største glede, lytte til lyder nærmere beslektet en motorsag enn Michael Jackson er en mange har hørt om, men sjeldent tar del i. Da samtidsmusikkfestivalen Only Connect kom til byen var det for min del dermed vanskelig å ikke tenke på disse spørsmålene om hva slik musikk er og hvorfor det skal lyttes til.
AV Håkon Vesterås // FOTO: Thor Egil Leirtrø
19.04.2023
Men raskt falt jeg inn i det. Jeg maktet å ikke la meg distrahere av de lydene fra publikum hjernen min avfeide som utenfor stykkets platonske ideal, lukket øynene og hørte så godt etter som jeg absolutt kunne. De små hoppende tonene fra Else Bøs pianospill, de glidende komplekse teksturene i Marianne Baudouin Lie sin cello, og ikke minst Alwynne Pritchard sin stemme. Spesielt Thorolf Thuestads lyddesign ga lydlandskapet en ekstra dimensjon, der man i front hører akustikk med stueaktig preg som reflekteres bakfra av elektronisk manipulert romklang. Det hele føles som en samtale mellom lydens fysiske opprinnelse og lufta rundt, der kroppen kaller og lufta svarer. Mennesket og omverden. Men bare så lenge man lytter.
Dagen etter var preget av langt mer komplekse lydbilder. I Lademoen Kirke ble vi møtt av Trondheim Vokalensemble, som urfremførte et stykke av Eva Holm Foosnæs og ga oss en oppsetning av Arne Nordheims Aurora, samt den tyske jazz-saksofonisten Ingrid Laubrock som viste mangfoldet av lyd en saksofon kan produsere.
Foosnæs sitt stykke, Fredrikke, kunne ikke vært mer relevant. I en tid preget av tilbakegang av kvinners rettigheter i den såkalte frie verden blir et stykke tilegnet foregangskvinnen Fredrikke Marie Qvam uløseslig knyttet til den politiske virkeligheten vi befinner oss i. Plasseringen av mannlige og kvinnelige vokalister på scenen, der mennene diskuterer bare imellom hverandre når kvinnene endelig får stå i front, er en sterk refleksjon av en politisk opplevelse som ennå ikke har dødd ut.
Only Connect, en festival arrangert av nyMusikk spesifikt for samtidsmusikk, er av en sort som ikke er vanlig å møte på i Norge, og spesielt ikke i Trondheim. Det er faktisk bare andre gangen festivalen har blitt arrangert her i Trønderhovedstaden, og sist gang i 2021 var under verst tenkelige omstendigheter (pandemien-hvis-navn-ikke-må-nevnes). Det er da en absolutt fryd at nyMusikk bringer med seg sin mangeårige kompetanse til byen på en måte som gir inngang til både nye og veletablerte artister, samt nye måter å se på musikk på, enten musikken spilles på en buss eller i en kirke. Jeg var selv på tre av festivalens mangfoldige opplevelser, og hver av de kan bidra til å belyse disse evige spørsmålene om hvorfor denne sære musikken plutselig får evnen til å gi deg transcendentale kunstneriske opplevelser om du bare lar den.
Da Alwynne Pritchard, sammen med Alpaca Ensemble, fremførte musikkteaterstykket Institutions of the Flesh på Trykkeriet ble jeg spesielt oppmerksom på disse spørsmålene. Stykket var særdeles minimalt, med et lydlandskap som føltes øde og begrenset. Hver eneste bevegelse i publikum, hver justering av positur og dempede kremt, blir ekstra tydelig med en så nedstrippet lyd, og da spesielt i et relativt lite lokale.
Ingrid Laubrocks soloimprovisasjon, der utvidede teknikker er regelen snarere enn unntaket, krever spesielt evnen til å lytte. Vi hører lyden forsøke å presse seg ut av saksofonen, og bare noen få overtoner kan skimtes fjernt i horisonten. Når en tone først vokser fram står den ustødig, som om den kan kollapse når som helst. I det vi endelig hører rene saksofontoner slik vi er vant til merker man hvor utrolig kjedelig dette egentlig er; en flat murvegg av lyd. Dette er så langt unna Kenny G man kommer, og det gleder. Men, som med gårsdagens forestilling, krever det viljen til å lytte med aktiv intensjon.
Konserten ble avsluttet med en fremføring av Arne Nordheims Aurora, et av hans få korverk. Nordheim, en av få norske samtidskomponister som kan nevnes i sosiale sammenhenger uten at det kreves forklaring, var lenge en vandrende reklame – eller, for noen, overakademisk anti-reklame – for samtidsmusikk her i landet. Hvis det er ett stykke som kan konvertere en ikke-troende både til samtidsmusikk og til religion er det Aurora fremført av dyktige korister i en vakker kirke. Den Norske Kirke har lenge slitt med religionens avtagende rolle i samfunnet, men løsningen ser ut til å være ganske simpel i mine øyne: samtidsmusikkgudstjenester. Gjerne gi deltagerne litt fleinsopp i det de går inn i kirka.
Men musikk står sjeldent alene. Musikkvideoer, filmmusikk, og til og med de bildene vi skaper i fantasien i det vi hører musikk som berører oss sterkt gjør musikken til en grunnleggende synestetisk kunstform. Det er da bare naturlig at Only Connect også kunne by på en helt særegen kinoopplevelse.
I sitt KinoKammer, der man er omringet av lerret i 360 grader, fikk vi oppleve to filmer som illustrerte sammenhengen mellom det vi ser og det vi hører bedre enn noe filmmusikk jeg noensinne har hørt. Den første filmen, Lysbunden, av Eirik Blekesaune og Hasan Daraghmeh, skildrer den subjektive opplevelsen av mørketiden med både lyd- og filmmateriale. Dette er langt ifra en reklame for Visit Finnmark. Gjennom å omringes av kaldt hav og svakt lys i det fjerne som bare blir svakere og svakere, skildres mørketiden som tung, tom, kald og dyster. Den kvarterslange filmen lykkes i å kommunisere mørketidens subjektive karakter, men blir i noe grad overskygget av etterfølgende film.
Vanligvis flommer jeg over av ord etter en kunstnerisk opplevelse, men Lasse Marhaugs For My Abandoned Left Eye overgår språklig beskrivelse. Å sitte på gulvet i et lite rom med bare noen få andre mens Lasse Marhaugs karakteristiske støymusikk gjør attentat på ørene dine mens bilder av, blant annet, en post-apokalyptisk Groruddalen blinker overalt rundt deg er en sanseopplevelse så intens at bare en beatpoet på psykedelika vil kunne beskrive den presist. Det ligger noe helt spesielt i å dele en slik glødende opplevelse i så intime omstendigheter – det er noe dypt sårbart ved det. Sansene blir kledd nakne, og du sitter ærefryktig med øynene sperret opp og ørene på sitt mest mottakelige. I det vi gikk ut av salen beskrev min kjæreste, som aldri har hørt noe særlig på støymusikk men som kom ut overbevist, det så presist som mulig: «Jeg føler jeg har sett støymusikk».
Et gjennomgående tema var likevel at ingen av disse store opplevelsene tiltrakte særlig til publikum, i hvert fall ikke sammenlignet med andre konserter i byen. Hvorfor kan Kaizers selge ut 14 konserter på rad (!?!?!) på Byscenen, mens banebrytende lydlige kunstopplevelser må inntas i små saler med et publikum bestående nesten eksklusivt av bransjefolk, anmeldere og familiemedlemmer? Det er ingen hemmelighet at samtidsmusikken er underrepresentert i den norske kollektive bevisstheten, men festivaler som Only Connect tyder på at dette kanskje er i ferd med å snu. Dette er ikke musikk som krever en utdanning for å nyte. Det eneste det krever av deg er et nogenlunde åpent sinn, en vilje til å lytte og nysgjerrighet. Og ta det fra noen som ikke har hatt en musikktime siden ungdomsskolen: fy faen så bra det kan bli.
