Gamle bikkjer bjeffer best
AV HANNAH KLEIVEN // FOTO: HANNAH KLEIVEN
23.10.2023
The Dogs og Oslo Ess. På turné. Begge er ute med nye album. Og nå er det duket for to konserter på Byscenen i Trondheim. En kveld med hvite rockemenn som pusher førti/femti. Mmm, jeg (21) gleder meg. Jeg så The Dogs for første gang på Tons of Rock i sommer, og ble sjarmert ned i støvlene. Personlig er jeg mer "ah, så kul strikkaponcho på vokalisten" enn "yeah, bar overkropp dynket i øl!" når jeg er på konsert. Så The Dogs og skriking kan bli litt tøft og røft til tider. Men jeg har ikke sluttet å synge til “Monumental Times” siden i sommer, og har ingen plan om å slutte anytime soon. Så jeg er en gryende fan. Jeg er nok det.
Trøndelag er som Østfold. De gir faen.
Den nye plata Starvation er bandets ellevte album på like mange år, og utrolig nok ett av deres beste. Rett-på-sak rock som er laget for å nytes på svette klubbscener gjorde seg godt blant gamlisene i salen på Byscenen. Alle, og da mener jeg absolutt alle, kunne alle låtene utenat og jeg tror jeg til og med så noen felle en tåre. Smilene var brede og armene var i været og hodene sluttet ikke å hoppe opp og ned der jeg sto på mine 1,65 bak mannfolkan. Kristopher Schau har en unik evne til å dra folk inn, dra folk inn i hans verden av vitser, artig språk og vill energi.
Det var noe utrolig deilig med å ta fri fra studenttilværelsen, en pause fra hipsterklubbene der antrekk og attitude er langt viktigere enn musikken, og komme til Byscenen der alt er proft, alt er flott og fint, og man kan føle seg litt voksen. Ordna forhold. Det er Trondheims Sentrum Scene, som huser store og små band året rundt. Mange av oss unge kan ofte glemme Byscenen og trekke til byens mindre og mer urbane scener, men etter å ha sjekket ut programmet ordentlig skal jeg begynne å henge mer på Byscenen. Følge de gamle og vise, som man også kan si.
"Trøndelag er som Østfold. De gir faen. Trondheim er Halden, bare med bedre tannhygiene", kommer det fra Schau som en av mange vitser som går rett hjem. Schau går ut blant publikum flere ganger i løpet av konserten, klemmer og synger med fans. Kommer seg opp til galleriet og synger med de mange som har fått seg plass der. Omsorg, kjærlighet og glede for musikken sprer seg gjennom hele rommet, hver krik og krok, hver person får en smak av Schaus ekte kjærlighet (og svette) for musikken. Og det er vakkert. Mot slutten får han alle til å sette seg ned og hoppe opp på droppet av låten. Mengden sykmeldinger mandag morgen pga. skadde knær blant publikum på Byscenen denne kvelden kommer til å være merkbar i Trondheim by.
The Dogs-settet er tight, de har gjort det en million ganger før, og de virker ikke det grann leie. Man skulle aldri trodd at Schau var 53. Kun hipstere på 25 og Kristopher Schau klarer å rocke cowboy boots med noenlunde troverdighet. Det renner svette fra taket, svette fra panneluggen på de få som har igjen noe som kan ligne på hår, og fra ryggen på hver og en av publikummerne denne kvelden. Det var spesielt "G.U.I.L.T.Y", "Monumental Times", "I'm Done With Fucking, I Just Wanna Dance", og siste låt ut, “Oslo", som plantet et lurt smil på oss alle. På en slik konsert kan du se deg rundt i lokalet, møte blikket til en du aldri før har sett, og du bare vet den andre også tenker "det er slik det skal være - disse vet hva de gjør". The Dogs sparte ikke på noe krutt, og det var en konsert jeg sent vil glemme.
Oslo knekt
Etter en litt for lang pause og omrigg av scene og lys skal jeg endelig få høre "Bislett Stadion" live. Som egentlig var hele grunnen til at jeg kom. Neida. Joda. Oslo Ess kommer på og man merker at publikummet er annerledes. De eldste har dratt. Tantene og onklene er igjen. Generasjon Y skal feste, sloss og bråke til Norges Blink 182. De er fulle, de har aldri moshet før i sitt liv og de er forelsket i alle sammen. Kjære alle som føler seg truffet av den beskrivelsen, jeg hater dere.
Showet braker løst med en vill energi, et høyt tempo og vind i håret til frontmann Åsmund Lande. Oslo Ess er pop-punk-alternativet for de som egentlig ikke liker punk. Vilt og rocka nok til at nevøen synes du er en kul onkel, ufarlig nok til at du kan si du har vært på Oslo Ess-konsert på julebordet uten å bli sett rart på. De spiller "Klin gæren", "Frie radikaler", "Ikke la dem dra deg ned" og "Midnatt", og det er dritkult, og vi er alle tilbake til 2010 da Sum 41 var fett. Jeg ble i alle fall 13 år igjen med blått Sony-headset og "Bowling for Soup" på full guffe (dette ble litt personlig og flaut, ikke si det til noen…).
Men i midten av konserten så knekker det litt sammen, det blir litt rotete og bandet begynner å snakke sammen uten å snakke med oss, og vi faller alle litt av. Eller, ikke Mikkel på 32 som har drukket sju vodka redbull før han kom hit. Mikkel, han faller aldri av. Men vi andre som har kommet for å tråkke inn i 2013 igjen da alt var rosa og flott og fint og verden ikke gikk til helvete (eller i hvert fall ikke som vi fikk med oss). Vi sliter litt med å henge med på det bandet holder på med.
"Bislett Stadion" reddet det og jeg fikk det jeg kom for (tull), men det var gjennomgående problemer gjennom konserten, tydelig dårlig miksing og litt mye utenfor bandets kontroll som gikk gærent. Det var stemming av gitar mange steder underveis og fiksing av litt kabler her og der. Oslo Ess har fortsatt ungdommen i seg, med capsen på snei, og utstråling så sterk som sola. Det er pappagutt-versjonen av Jokke, og det gjør ingenting. Det er morsomt og gøy, det er et artig og lekent pop-punk band som har masse innslag av ska i låtene sine og sanger om Oslo. Det er ukomplisert, catchy og kiler pop-øret mitt på en måte som ikke mange andre norske band klarer. 13 år gamle Hannah er superfornøyd.
Under siste låt “Alt jeg trenger” ble det bråstopp, for det virker som om en overivrig fan ble skada i moshen. Igjen, tanter og onkler, slutt å moshe, dere er for gamle!!!
Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer
Rocke-Norge lever i beste velgående og det var en artig, snål kveld. Jeg vil aldri, aldri moshe med fulle 30-åringer igjen, men det kunne sikkert mange sagt til meg på forhånd. En lærer så lenge en lever. I alle fall noen av oss, for jeg mistenker at de som kom for å se Oslo Ess er minst like fulle og oppfører seg akkurat like teit neste gang de skal ut på den årlige konsertbegivenheten. The Dogs var overlegent best denne kvelden på Byscenen og de forlater Trondheim med all rocke-cred og ære i behold. Begge bandene har opparbeidet seg en sceneerfaring få andre norske band kan skilte med, og det både ses og høres. Det er tett, svett, proft og kontant - rock er jobben deres, og de gjør jobben sabla bra. Og til alle som ikke møtte opp fordi barnevakten ikke kunne likevel, eller fordi gullrekka på TV og godstolen fristet mer: Én dag er det slutt. Én dag har vi ikke flere gode rockeband som orker det utrettelige turnelivet i kombinasjon med dårlig betalte dagjobber, fordi Spotify har fratatt dem muligheten til å tjene penger på salg av musikk. Da står vi igjen med valget mellom Atle Pettersen, Ballinciaga eller We Love the 90s, og da kan du angre bittert. Kom dere på konsert!
Og, ja – de gamle er fortsatt eldst og alt det der, men det beste med hele kvelden var å se noe som en egentlig bare ser på fotballkamper og konserter: voksne, tøffe menn, som slipper alle hemninger og kysser og klemmer hverandre helt uten ironi, sjenanse eller fordommer. Promille har selvsagt mye å si, men jeg tror det er den iboende kvaliteten rocken har, at den for en stakket stund lar oss glemme den voksende regningsbunken på kjøkkenbenken og sjefen som aldri er fornøyd, som gjør at til og med staute trøndere slipper seg løs og lar hele følelsesregisteret få fritt spillerom en liten stund. Det er fint, samme hvor komisk det enn ser ut mens det står på. På Byscenen var det ingen som tenkte på mandagen, og i tre-fire timer var det kun det som skjedde på scenen som betød noe. Det er verdt inngangsbilletten i seg selv, og sånn sett burde landets fastleger foreskrive en konsert med Oslo Ess, The Dogs, Gluecifer, CC Cowboys eller hvilket som helst annet erfarent rockeband på blå resept.
