Trondheim Calling 2023
Han Gaiden leverer, så lenge de får lov: Perler for svin!
AV Aleksandra Simonsen // FOTO: Aleksandra Simonsen
10.02.2023
Lysene dempes, spotlighten byttes ut med rød bakgrunnsbelysning, og elektronikatrioen han gaiden inntar scenen på Tyven ikledd ulike hvite kostymer. De skaper umiddelbart en forførende stemning med synther, saksofon og romklang-dynkede vokaler. Det er fristende å beskrive dem som en mykere versjon av Smerz, spesielt siden begge gruppene ofte har gjennomførte sceneshow i mørk og mystisk atmosfære, men det betyr på ingen måte at han gaiden ikke har klart å skape deres eget lydunivers med et eget visuelt uttrykk, for det har de.
De starter konserten med å spille de mer rolige og flytende låtene, før de sakte beveger seg inn i et mer dansbart teknolandskap. Jeg skjønner godt hvorfor de prøver å bygge opp konserten sin på denne måten, for dette kunne ha funket som en spennende oppbygging i en annen tilstelning, men her på Trondheim Calling møter han gaiden dessverre helt feil publikum. Det er ikke før de kommer til tredje låt at lydnivået blant publikum dempes litt og folk faktisk begynner å følge med, noe som er utrolig synd da jeg gjerne skulle ha latt meg selv nyte også deres mer rolige låter. Kombinasjonen av luftig saksofon og svevende synther passer utrolig godt sammen med den sparsommelige bruken av techno-inspirerte elementer og dyp, rungende synthbass, spesielt i en slik live-setting der bassen kan kjennes i hele kroppen.
Jeg gleder meg til å følge med videre på Han Gaidens karriere, og forhåpentligvis se dem på en enda større scene, der publikum også respekterer at ikke all rolig musikk er ment å være bakgrunnsstøy til deres samtaler.
Rambow lagar liv, huuuuuuuh: Ein ekte jævla rapkonsert
AV Magnus Vattekar Sandvoll // FOTO: Magnus Vattekar Sandvoll
12.02.2023
Rambow har vore ein av våre mest produktive rapparar sidan han starta opp i 2020. Det året var han årets urørt med den fantastiske “Take”-serien sin, der vi fekk ti spor av one takes produsert av Skandinavia sin heitaste produsent, ORIO.
Konserten til Rambow på Lokal Klubb var for min del det absolutt beste på Trondheim Calling 2023. Vi fekk høyre alle låtane som skal vere på hans neste skive, produsert av tungvektarar som JNS og legendariske Tommy Tee. For både meg og Rambow var 50 Cent og G-Unit det aller fetaste da vi var små, og det er inspirasjonen til skiva. Beatsa vi fekk høyre for aller første gong dunka hardare enn alle technoset eg har sett på Lokal, og det er kanskje den norske produksjonen eg har likt best nokon sinne. DJ og produsent Benocchio hjalp til med skitbra nærvær på scena i form av adlibs, C-walk og velmiksa transitions frå banger til banger.
Rambow har ein heilt unik energi, og skrik alltid PSYKOSE før han gjer noko shit. Det fekk vi ikkje sjå så mykje av, han tok seg rett og slett ikkje tid til det i mellomspela. Eg syns det er optimalt med ein del prat dersom det blir gjort rett, men det trengtest heller ikkje. Det var nok å få høyre Furusetguten rappe seg ihel over beatsa til Noregs beste produsentar.
Rambow har ein måte å rappe på som er tydeleg og hard nok til at du får med deg kvar einaste linje der og da, og med så enorm skriving som han har er dette ei heilt rå oppskrift på å lage ein bra rapkonsert. Eg og alle rundt meg såg ut som nokon hadde droppa den eklaste bæsjen nokon sinne medan vi gav oss sjølv meir og meir nakkesleng for kvar låt som kom. Dette var ein fryd.
Tusen takk til Rambow og Benocchio for å levere ein ekte jævla rapkonsert.
Kunne ha vært en fantastisk opplevelse: En solid Fjeldvær forsvinner bak dårlig lydteknikk.
AV Aleksandra Simonsen // FOTO: Aleksandra Simonsen
10.02.2023
Den trondheimsbaserte artisten Sara Fjeldvær inntar den lille GramArt-scenen rett utenfor dørene til Byscenen, og det som har vært fellesnevneren for de fleste konsertene under hele denne festivalen gjør seg tydelig også her: det er trangt. Før konsertstart står folk tett hele veien fra scenen og bak mot trappene, og forsøket på å komme seg nærmere scenen føles nytteløst.
Folkemassene prater høyt, men det skal ikke mer til enn at Fjeldvær har sunget én linje før en oppmerksom stillhet brer seg over publikum. Med intrikate melodilinjer og store sprang i intensitet gjør Fjeldvær det tydelig at hun virkelig har stemmekontroll. Hennes alternative popmusikk med hint av jazz underbygger stemmeprakten hennes på en måte som føles både unik og samtidig lett tilgjengelig, og resultatet er en nærmest eterisk lytteropplevelse. Stemmen hennes bærer en slik kraft at det er umulig å ikke la seg trollbinde, og det er lett å stå igjen med inntrykket av at hun ikke engang evner å gjøre noe feil.
Dessverre kan andre folk rundt henne gjøre feil.
Det som kunne ha vært en mektig konsert, ender opp med å helle litt mer mot middelmådigheten enn det Fjeldvær fortjener. Ikke på grunn av hennes prestasjoner, men på grunn av selve tilstelningen. De mest merkbare svakhetene kommer i lydteknikken. I de partiene der Fjeldvær holdt intensiteten nede, forsvant stemmen hennes nesten helt i lyden av gitaren og de andre instrumentene. Selv om det i partiene der hun sang med mer kraft låt flott, er ikke dette er tilstrekkelig for å kunne formidle hele spekteret av musikken hennes, spesielt når låtene hennes er bygget opp på en slik måte at nettopp spennet i intensitetsnivåer er viktige.
Heldigvis spiller Sara Fjeldvær en ny konsert på fredag, denne gangen på Trykkeriet, og jeg håper denne konserten kan yte rettferdighet til musikken hennes.
Skitten hulestemning på Lundis: Kveldens høydepunkt ble det oslobaserte bandet Hammok på Fru Lundgreen.
AV Aleksandra Simonsen // FOTO: Aleksandra Simonsen
10.02.2023
Slik som på de andre torsdagskonsertene var det også her trangt i salen, men det var noe ved deres hardtslående hardcore som gjorde det tolererbart å stå så tett oppi andre mennesker at man ikke kunne annet enn å lukte på andres armhulesvette, enten man ville det eller ikke. Den hule-aktige stemningen på Fru Lundgreen ble det perfekte bakteppet til Hammoks skitne, energirike og intense musikk, en perfekt blanding av post-punkens mørke og hardcorens energi, og under konserten klarte jeg ikke å se for meg dette bandet spille på noen annen scene enn akkurat denne.
Det er trangt, men bandet har en tilstedeværelse på scenen som får det til å virke som om de er i kontakt med hver eneste kubikkcentimeter av omgivelsene sine, og selv på denne lille plassen kunne de bevege seg tilnærmet fritt. På et tidspunkt oppstår det en moshpit i publikum, og jeg skjønner ikke hvordan det ble plass til all den bevegelsen, men det ble det. Snart er bassisten ute i moshpiten, og ikke lenge etter flytter frontmannen like gjerne mikrofonstativet ut i publikum og blir stående der, midt på gulvet.
Dette var den første konserten i kveld der hvert eneste snev av “bransje” forsvant, og det føltes som om det bare var en konsert for konsertens skyld. Det ble nesten litt ironisk da dette også var den eneste konserten jeg så i kveld der de som spilte endte med å måtte slutte å spille fordi lyden ble kuttet – de hadde spilt nesten ni minutter på overtid og enda ikke kommet til siste låt. Publikum ropte til lydmannen om å la dem få fortsette, men festivalens tidsplan måtte overholdes, og de gikk av scena uten å ha spilt avslutningslåta si. En del av meg har lyst til å være sint for å ha fått en så god konsertopplevelse avbrutt, men en annen del av meg synes nesten dette gjorde opplevelsen enda mer intens.
Nå gleder jeg meg til å se Hammoks andre konsert under Trondheim Calling, som finner sted på GramArt-scenen på lørdag.
Den vakraste stemma på Trondheim Calling: Så kul musikk krev ein like kul artist.
AV Magnus Vattekar Sandvoll // FOTO: Magnus Vattekar Sandvoll
12.02.2023
Nelly Moar er Full Effekt sin nye RnB-artist, og er veltrent i musikkproduksjon frå jazzlinja i Bergen, der ho gjekk saman med fleire av bandmedlemane sine. Låtane hennar er produserte saman med Sjur Folgerø, og det merkast at dei har eit genuint venskap og samarbeid frå soveromstudio til scene. Nelly Moar må ha den vakraste stemma i Noreg akkurat no, og det var ein fryd å sjå ho nå dei lysaste tonane ho har, med glans, for eit fullstappa Lokal.
Eg hadde aldri trudd eg skulle dytte meg framover på ein såpass roleg RnB-konsert for å sjå bandet betre… Nelly thought otherwise! Alt det musikalske er på plass som berre det, både for Nelly sine vokalprestasjonar og eit band som spelar godt saman. Utrop til trommisen for å slakte drillbeaten på “In My Head”, det var grovt.
Likevel er det noko som manglar i framføringa til Nelly Moar. Musikken er jævla kul, og ho verkar kul, men klarer ikkje heilt mellomspelet som ho tek seg god tid til. Eg gjekk frå fullstendig fanga av musikken til uinteressert mellom kvar låt. Dei nesten kleine kommentarane øydela litt av stemninga i konserten fordi det er så langt i frå musikken hennar. Hadde Astrid S eller Sigrid gjort det same hadde det ikkje vore noko sjokk, for musikken er jo like wack, liksom.
Eg sat igjen med mykje kul musikk, men eit artistimage som ikkje heilt blir følgt opp av Nelly som person. No skal det seiast at ho slapp sine første låtar i fjor, og er enda ny når det kjem til å framføre sin eigen musikk, utanom revyar og jazzlinjeoppsetjingar. Eg har trua!
Kule kids leker best: JEJUNE er nok et høydepunkt under årets Trondheim Calling.
AV Hannah Kleiven // FOTO: Hannah Kleiven
11.02.2023
I hula på Fru Lundgreen siger røyken utover det bitte lille lokalet. Når JEJUNE kjører igang sitter det fra første sekund – det er hardt, tett og tøft. Frontmann Terence Dougherty virker selvsikker i hver bevegelse og i hver tone han synger, mens bandet er samspilte og virker langt mer erfarne enn deres tross alt unge alder skulle tilsi.
JEJUNE kommer rett ut fra ca. 2010, da indierocken begynte å bevege seg mer mot popen. Det er lekent og punkete, hyggelig og rockete. Det er en god blanding av alt mellom Vampire Weekend, the Strokes og Waters, med en dæsj Bowie.
"Hip Kids" fra 2020 er fantastisk live og det passer hulestemningen perfekt. Her kommer stemmen og tilstedeværelsen til vokalist Dougherty til sin fulle rett, som om en ung Bowie selv skulle frontet Vampire Weekend på en svett kjellerklubb i New York.
Sørlandsbandet fremstår som en enhet der det meste de gjør på scenen bare klaffer. Spillegleden smitter på et forventningsfullt publikum, og mot slutten klikker det fullstendig – det hoppes og ligges på gulvet og svettes og ingen i publikum vet helt hvor og hva man skal gjøre eller se på, men det funker. Det er en rarhet og en ubestemmelig gjenkjenningseffekt som gjør at vi vanlige dødelige blir nysgjerrige og har lyst til å rive oss litt løs når dette bandet står på scenen.
Utenom noen få sure toner, som vi egentlig ikke gidder snakke om, var det en gøy konsert som står som et av høydepunktene under årets Trondheim Calling. Gleder meg til å fortsette å følge med på disse hippe kidsa.
Av og for Jente (19): Eg må hugse å ringe systera mi.
AV Maiken Gjøsdal // FOTO: Maiken Gjøsdal
13.02.2023
Eg kjem til lokalet, og umiddelbart gleder det meg å sjå at tilskodarane hovudsakeleg består av menneske med lavmidja cargobukser og sommarfuglklyper i håret. Vi er nemleg her for å sjå Moreller, og etter dei fire låtane på Spotify å bedømme ser det ut til at rett demografi har funne fram til GramArts-scena denne laurdagskvelden – eg trur ikkje at dette er ein konsert for Mann (50) med Morgenbladet-abonnement og armane i kors. Ein gjeng samlar seg fremst ved scena og byrjar forsiktig å rope på henne. «Dere er så attraktive,» skrik ei jente. «Det klikker for meg».
«Hei, jeg er Moreller. Og jeg har tatt med meg… mine moreller,» seier ho, og viser til bandkameratane sine, før dei sparkar i gong opningslåta «Book of Lovers». Det er fengjande og publikum stemmer gjerne i. På den vesle halvtimen ho har til rådigheit rekk ho gjennom alle dei utgjevne låtane sine pluss eit par til – deilig, lettbeint indiepop med innflytelsar frå mellom anna surferock og bossa nova. I den nye låta, som eg trur vart introdusert som “Short Striped Shorts”, tematiserer ho det dei fleste jenter, eller kvinner som ein gong har vore jenter, har følt på: å vere sjalu på gutta. “I’m jealous of the way he moves/the way he talks to girls/how he gets through life with ease”.
Høgdepunktet for min del var «Wifed up», ein singel som vart sluppen ikkje meir enn eit døgn før konserten. Etter eit nedstrippa fyrste vers og refreng kjem resten av instrumenteringa på forløysande vis inn i mellomspelet, og ein varme spreier seg i brystet mitt som berre konnotasjonar til eit litt cheesy 2000-tals romcom-soundtrack kan bringe fram. Låta gjer seg utvilsomt godt live, og både Moreller og morellane er stødige på scena. Under tekstlinja «It’s been a while since I looked you in the eyes» spottar ho eitkvart i publikum, og greier ikkje å halde seg frå å bryte ut i latter. Det kan nesten verke som om den ho syng om er i salen, og eg får inntrykk av å ta del i noko litt internt.
Det er tydeleg at Moreller lagar musikk post-korona, der kvalitetar som enkelheit og autentisitet er oppvurderte i popmusikken – soveroms- og DIY-estetikken har definitivt fått ein oppsving etter den lange perioden med heimesitting. Det er også smerteleg openbart at eg hamnar akkurat litt utanfor målgruppa hennar; kanskje er eg eit par år for gamal, men sannsynlegvis ikkje så mykje meir enn det. Likevel lykkast ho godt i å fange eit uttrykk som er veldig spesifikt for sin generasjon, og eg ser lett føre meg at dette kan slå an.
Eg tenkjer på kor turbulent det var å gå på VGS, eg tenkjer på systera mi som går på VGS, og eg tenkjer på kor kort tid som eigentleg må passere før ein generasjon si tidsand er nesten fullstendig erstatta av ei anna. Det er rart å kjenne seg så kraftig ekskludert frå noko som burde vere ganske nært.
Dette er musikk av og for Jente (19), og Moreller utviser ei leiken sårbarheit som minner meg på korleis det er å vere ung og lovande, på godt og vondt.
En glad gutt på Byscenen: "Okei", dette var dritgøy!
AV Hannah Kleiven // FOTO: Hannah Kleiven
11.02.2023
Whammyboy, eller Noah Johansen, lager skrudd, tilgjengelig spacepop med en smarthet og tilstedeværelse som gjør at du bare vet at dette kommer til å slå an stort, snart.
Det som kan virke som en beskjeden, chill og langhåret dude rusler ut på Byscenen 21:15 fredag kveld. Det eneste vi hører er et forsiktig "okei", før det braker løs. På scenen har han med seg et backingband, som mest av alt minner meg om the Jonas Brothers, og de leverer et solid show (okei, ikke faktisk "the Jonas Brothers", men de var vilt like!). Salen er fullstappa, folk er blide, fulle og gode, klare for å ha det gøy. "On My Mind" er første låt ut og hendene er i været og publikum synger med.
Vi fikk servert mange nye låter i kveld, som var mer funky enn hva vi har hørt fra Whammyboy tidligere. Tenk Unknown Mortal Orchestra møter Parcels, og det kler bandet. Whammyboy smiler gjennom hver eneste låt og det hoppes og det hoies og det smitter på publikum. Han er en glad gutt.
Whammyboy har en kulhet og en utstråling som smitter lenger enn langt. Det virker som han har stått på scenen i ti år og kan stå i ti til. Settet er tight og det er ingen feil. Lydmannen (som med rette blir rost før de går av scenen) har gjort en kjempejobb, for det låter fantastisk der vi står. Det hoppes og poppes og boppes ut låter av sorten jeg før har sagt likner på Tame Impala, men når det ser det live, så høres det kun ut som Whammyboy. Det er smart pop som klarer å skille seg ut fra mengden.
"Rocking With You" midtveis var en rolig og fin pause fra hoppe-kjøret, og gjorde at alle kunne stå og svaie, drømme og nyte det hjemmesnekrede og sjarmerende lasershowet.
Det eneste kjipe med denne konserten var at "Friendzoned" ikke ble spilt, og det er veldig lett å tilgi når det likevel var så bra. Ellers, knall konsert. Kom deg på Whammyboy.